Mobbing.

… ikke hos fylkesmannen eller barneombudet, men i skolegården.

Kronikk i Aftenposten 25. august, 2016

Nok en gang er mobbing på dagsordenen i pressen og blant politikere. Trond Giske benytter anledningen til å markere seg, og han vil ha handling NÅ. Forslaget er formulert i fem punkter. Giske vil ha bøtlegging av skoler, opplæring i antimobbearbeid, klagesaker skal flyttes til barneombudet, mer penger til skolehelsetjenesten, rett til å viderehenvise til psykolog og annen ekspertise. Med andre ord; mer aktivitet blant byråkrater og politikere. Problemet er imidlertid at slike tiltak virker ikke. Barna blir ikke mobbet på psykologkontoret, eller hos fylkesmannen eller i skolehelsetjenesten. Barna mobbes i skolegården og i klasserommet. 

Det er fascinerende hvordan de som sitter med makten, tror at et problem som oppstår ett sted, kan løses et annet sted, for eksempel ved å flytte ressursene bort fra der utfordringene ligger og over til floskelakkumulatorene i byråkratiet. Vi ser det samme med psykisk helsevern. Stadig mer prosedyrer, stadige omorganiseringer og stadig mindre tid til klientarbeid. Dette til tross for at det eneste som gjelder i arbeid med psykiske lidelser er flest mulig møter mellom klient og behandler, og lite annnet. Når man stiller spørsmål om hvorfor det blir mindre tid til klientarbeid, så får man til svar at det er fordi alt skal bli bedre (når da? Ingen vet, men vi er angivelig på vei mot en bedre verden). 

Et av problemene med tiltak mot mobbing, er at de kommer inn i etterkant av at noe har skjedd. Skjemaer skal fylles ut, prosedyrer skal følges og dette gjør at mange vegrer seg mot å melde fra, rett og slett fordi tiltakene like gjerne kan sementere som løse problemet. Undertegnede var for noen år siden, i sin jobb som psykolog, i møte på en skole, der de øvrige møtedeltakerne var en lærer, rektor og en mor. Skolen hadde kalt inn for å drøfte sønnens uro i klasserommet. Eleven klarte seg godt faglig og han hadde venner. Han var imidlertid noe sårbar og noen ganger kunne han være lei seg når han kom hjem fra skolen. Grunnen var at noen av de andre guttene kunne være litt ”slemme”. ”Åh…” sier skolelederen. ”Mener du mobbing?!? I så fall har vi andre prosedyrer. Da må vi sette i gang et helt annet system.” Rektors tirade var så avskrekkende at mor bøyde hodet og mumlet at ”det var vel ikke så ille”. ”Nei, for i så fall må vi ta tak i det,” hyttet skolelederen truende. Her var det enten eller. Enten er det mobbing eller så får du holde kjeft.

Vi klarer ikke å stoppe mobbing ved å lage nye prosedyrer. Barn mobbes når de voksne ikke passer på dem. Så enkelt er det. Barn blir ikke mindre mobbet om de sendes til BUP eller snakker ut med helsesøster. Det begynner etter hvert å komme en betydelig forskningslitteratur som viser at barn i mange tilfeller blir verre av å komme i kontakt med behandlingsapparatet.

Problemet er at skoleplassen er et farlig sted for den faller utenfor, og for den som ikke klarer å hevde eller for den som kommer på kant med noen som er større og sterkere. 

En interessant artikkel fra NY Magazine tar omtaler dette fenomenet i artikkelen Why you truly never leave high school (http://nymag.com/news/features/high-school-2013-1/). I følge artikkelforfatteren Jennifer Senior skjer det noe med barn og ungdom når de tilbringer mye tid borte fra voksne. De utvikler egne verdisystemer og egne prioriteringer. Frykten for å ikke bli inkludert, gjør at mye av interaksjonen mellom barn, er basert på skamaktivering av dem som ikke henger med. Denne dynamikken er tydelig tv-serier som er rettet mot barn og ungdom, der praten stort sett dreier seg hva man ikke liker, hvem som er loosers og alt annet som er håpløst. Senior skriver at det å overlate store mengder barn til seg selv, store deler av tiden, er et relativt nytt fenomen, og at genererer en kultur der skam er drivkraften i sosial samvær. De som har vokst opp i denne kulturen tar den nemlig med inn i voksenlivet, derav tittelen på artikkelen (Why you truly never leave high school). Som eksempel på denne kulturen nevner hun at humor i våre dager for en stor del er lytehumor, altså (humoristisk) mobbing av ”de som ikke har skjønt det.”

Det er mulig Jennifer Senior ikke har rett i alt hun skriver, men man er svært naiv hvis man ikke innser at barn kan være meget giftige mot hverandre. Man er også svært naiv hvis man tror at den omgangstonen barn har seg imellom, opphører hvis man bøtlegger skolen eller overfører sakene til barneombudet. 

Det eneste som kan stoppe mobbing, er at mobbeoffrene har noe annet å gjøre enn å være hoggestabbe for aggressive jevnaldrende. Noen må rett og slett ut i skolegården og passe på barna. Barna må ha noen å gå til og noe å gjøre når de er ute i friminuttene. Det eneste som kan avhjelpe dette er at det er flere voksne til stede i skolegården eller at det er voksenstyrte aktiviteter der ungene har noe å gjøre uten å ha noe å frykte Kanskje man kunne slått to fluer i en smekk, sendt byråkratene ut av kontorene i departementet og ut i skolegårdene. Da hadde vi spart lærerne det vanvittige skjemaveldet de er underlagt, og barna hadde fått en tryggere hverdag.